DEBATT

Lars Gulbrandsen var blant mye annet sentral i Goban-forskningen. Nå problematiserer han den nye regjeringens forslag om å innføre ventestøtte.

Barnehage og kontantstøtte: – Kan den foreslåtte ventestøtten svekke barnehagetilbudet?

Vil ordningen med ventestøtte friste kommuner med en anstrengt økonomi til å redusere barnehagetilbudet? Det spør Lars Gulbrandsen om i dette innlegget.

Publisert
  • Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Kontantstøtten ble innført i 1998.

I 2003 fikk motstanderne realisert et genialt mottrekk gjennom barnehageforliket som etter hvert også tilhengerne sluttet opp om. Uten kontantstøtte hadde man ikke fått den raske og store barnehageutbyggingen som fulgte. Kontantstøtten har senere motstått alle angrep, selv om Arbeiderpartiet programfestet avvikling i årets valgprogram. Kompromisset med regjeringspartneren ble at kontantstøtten skulle bestå for barn mellom ett og halvannet år, mens den skulle erstattes med ventestøtte til foreldre med barn mellom halvannet og to år dersom foreldrene hadde søkt om, men ikke fått barnehageplass.

Lars Gulbrandsen

Lars Gulbrandsen er tilknyttet velferdsforskningsinstituttet NOVA ved Oslo-Met.

Dokumentasjonen bak kronikken er å finne i Lars Gulbrandsen: Valget er barnehage, i Gulpinar, Hernes og Winger (red). Blikk fra barnehagen, Fagbokforlaget 2016, ss 29-41.

Det er visse problemer med forslaget. Hvilke krav må være oppfylt før foreldre har fått et akseptabelt tilbud om barnehageplass? Vil ordningen friste kommuner med en anstrengt økonomi til å redusere barnehagetilbudet siden staten trår til med ventestøtte? Kontantstøtten startet i sin tid prosesser som førte til full barnehagedekning. Vil avviklingen, slik den er foreslått gjennomført, starte prosesser som reduserer tilbudet til de minste barna?

Henger sammen

Kontantstøtte og barnehager henger nært sammen.

Da kontantstøtten ble innført i 1998 var både forventinger og bekymringer store. Et viktig hensyn som kontantstøtten ifølge tilhengerne skulle ivareta, var muligheten for valgfrihet. Foreldrene skulle få velge om de ville være sammen med barna hjemme, bruke privat dagmamma eller sende dem i barnehage. Men hvor mye hjalp det med valgfrihet? Man kunne ikke få barnehageplasser som ikke fantes. I år 2000 hadde to av tre barn i kontantstøttealder ikke plass i barnehage. Barnehagene var samtidig såpass dyre at for svært mange foreldrene ville valgfriheten ikke være reell.

Det senere barnehageforliket ble i første omgang drevet fram av opposisjonspartiene som var motstanderne av kontantstøtte. Når også Frp ble med på laget, var det flertall for en sterk reduksjon av prisene. Dette var et klokt trekk som nærmest satte regjeringen sjakkmatt. Det ville ha tatt seg dårlig ut om de partiene som hadde stemt for kontantstøtte med valgfrihet som kanskje den viktigste begrunnelse, skulle motsette seg at valgfriheten også ble reell for de som ønsket barnehage.

Sterk vekst i etterspørsel

Derfor er det god grunn til å hevde at kontantstøtten sammen med et senere klokt politisk håndverk hos motstanderne av ordningen framprovoserte et bredt barnehageforlik med sterk prisreduksjon som kanskje viktigste ingrediens.

I årene etterpå ble det en sterk vekst i etterspørselen etter barnehageplasser, en etterspørsel som det etter hvert oppstod en stadig større politisk vilje til å møte. Fram til 2010, året etter at plass i barnehagehage ble rettighetsfestet fra ett-års alder, hadde barnehagebruken i aldersgruppen med rett til kontantstøtte økt til 78,8 prosent. I 2000 hadde 74,3 prosent av foreldre med barn i kontantstøttealder mottatt kontantstøtte. I 2010 var andelen redusert til 25,6 prosent.

Uten kontantstøtte hadde vi nok ikke fått et barnehageforlik og dermed heller ikke den sterke utbyggingen som møtte en etterspørsel som allerede var der, og dessuten økte ytterligere når prisen gikk ned. Når stadig flere fikk en valgfrihet som også innebar at barnehage ble en reell valgmulighet, valgte de barnehage.

I 2009 fikk alle rett til barnehageplass fra barnet fylte ett år. Rettigheten ble operasjonalisert til å gjelde barn født før utgangen av august året i forveien. Senere ble denne rettigheten utvidet, først til barn født i september og oktober året før, deretter ble også barn født i november inkludert. Fra 2012 ble også målgruppen for kontantstøtten redusert. Barn mellom to og tre år skulle ikke lenger få kontantstøtte, men samtidig ble satsene for barn mellom ett og halvannet år økt. I 2014 førte forhandlinger mellom KRF og Solberg-regjeringen til ytterligere økning av satsene, også for barn mellom halvannet og to år. Da KRF senere ble med i regjeringen, ble satsene ytterligere økt.

Men disse tiltakene gjorde ikke kontantstøtten mer attraktiv. Etterspørselen etter barnehageplass for barn i kontantstøttealder ble ikke redusert. Det var også en viss etterspørsel etter plass blant foreldre med barn uten rett til plass. Den gradvise utvidelsen av retten fra barn født i august til barn født i november, reduserte ikke etterspørselen blant foreldre som ikke hadde rett til plass. En stor del av denne etterspørselen ble faktisk dekket, særlig gjennom tilbud fra privateide barnehager.

Kompromiss i Hurdalsplattformen

Som mye annet ble kontantstøtten også gjenstand for et kompromiss ved Hurdalssjøen. Kontantstøtten skulle beholdes for barn mellom 13 og 17 måneder, mens foreldre med barn mellom 18 og 23 måneder skulle få støtte, nå kalt ventestøtte, dersom foreldre hadde søkt om barnehageplass, men ikke fått tilbud om plass.

Det er her problemene kan dukke opp.

Hva vil det si å få tilbud om plass? Ikke alle tilbud vil være like gode. Dersom det ikke innføres en nedre avstandsgrense mellom hjem og den barnehagen det er mulig å få plass, vil lett transporttid og kostnader gjøre situasjonen vanskelig for småbarnsforeldre blant vanlige folk, ikke minst blant dem som ennå ikke har hatt råd til å skifte ut sin gamle fossilbil med en Tesla. Dette er utgifter som ikke kompenseres av løftet om prisreduksjon på 250 kroner per måned fra 2022, noe som skal bringe barnehageprisene tilbake til realprisene i barnehageforliket fra 2003.

Et annet problem er at fattige kommuner kan fristes til å spare penger. Driftsutgiftene for ettåringer i barnehager er meget høye. Både ved å gi tilbud som er for dårlige til å kunne aksepteres, og ved ikke å gi tilbud i det hele tatt, vil betydelig summer tas ut av kommunebudsjettet. I det siste tilfellet vil staten sukre pillen for foreldrene med en kontantstøtte som nå skal hete ventestøtte.

Mens innføring av kontantstøtten i sin tid framprovoserte tidenes største barnehageutbygging, kan det siste forslaget om å redusere kontantstøtten få stikk motsatt virkning.

Powered by Labrador CMS